Per Bredesens høydepunkt som fotballspiller var utvilsomt da han ble italiensk mester med Milan i sesongen 1956/57. Den bragden har ingen andre norske klart. Men andre høydepunkter var det også nok av. Hva sies om semifinale i Europacupen mot Manchester United på Old Trafford, der bare en skade fratok han muligheten for å spille finalen mot Real Madrid? Med 5 italienske klubber på 9 sesonger ble det forresten høydepunkter nesten hver søndag gjennom hele 50-tallet.
Per debuterte på landslaget 18,5 år gammel i 1949 mot Jugoslavia. Han kom da ubb die sin store favoritt fra løkkefotballen under krigen, Reidar Kvammen, og han scoret mål i debuten. Allerede året før hadde han debutert på B-landslaget, bare 17,5 år gammel. Til sammen ble det 18 A-landskamper, og han scoret i alt 7 mål. De aller fleste kampene, både på Ørn og på landslaget, var som indre høyre. Per Bredesen er uten tvil en av de aller største fotballspillerne Norge har fostret gjennom alle tider. Han er imidlertid ikke den største landslagsspilleren på noen som helst måte. Det må de 9 årene i Italia og datidas merkelige regler ta skylden for. Den gangen var det nemlig ikke mulig å spille på landslaget når du samtidig var profesjonell fotballspiller. At Per ville nådd 50 landskamper, og mer til, er det ingen tvil om, dersom dagens regler hadde gjeldt også den gangen.
Per vokste opp midt i Horten. Han mistet faren sin allerede før han var 10 år, og mora satt alene igjen med 4 barn å forsørge. Han fikk først smaken på fotball da familien måtte flykte til Nøtterøy i aprildagene 1940. Den sommeren ble det spilt mye fotball med papirball på løkka. Vel tilbake i Horten ble det skolefotball, da alle de ordinære klubbene var overtatt av nazistene. Hortens skolelag var det beste i Vestfold. Spillerne fikk blod på tann og dannet sin egen klubb TIFF (Tidens ivrigste fotballforening). Ball skaffet de seg ved å luske på tyskerne når de spilte fotball på grusbanen. Endte ballen bak målet på Påldynga, forsvant guttungene med den som et lyn. Per var er krigen kjapt på plass både på gutte- og juniorlaget til Ørn og debuterte på A-laget allerede 16,5 år gammel i 1947. Han så seg aldri tilbake og var fast på laget siden.
Etter Pers egen oppfatning var en seriekamp mot Vålerenga på Ullevål i 1951 den beste han spilte i Norge. Kampen endte 1–1 etter at Vålerenga hadde vært skyhøye favoritter, men Per spilte skjorta av motstanderens to sidehalfer, Egil Lærum og Toffa Olsen, begge to landslagsspillere.
Da Per ble hentet til Italia av Lazio i 1952, var det landesorg i Horten, men han ble samtidig ønsket lykke til. Ingen kunne mene at han skulle gå glipp av denne muligheten. Han spilte 3 sesonger for Lazio i Serie A, før han ble overført til Udinese. Da Per skrev under, var klubben i Serie A, men da sesongen tok til, var de flyttet ned til Serie B på grunn av kampfiksing. Per ser likevel på denne sesongen i Serie B som sin beste i Italia. Klubben ble mester og rykket rett opp igjen, og Per ble solgt videre til Milan for 1,2 mill kr. Og Milan var ikke dårligere. De vant Serie A med 8 poengs margin og var klar for Europacupen neste sesong. Per hadde imidlertid begynt å lengte hjem og brøt nesten kontrakten med Milan. Han dro likevel nedover igjen ut på høsten og spilte både E-cup og italiensk cup, men ikke så mange seriekamper. Det viste seg vanskelig å få amatørskapet tilbake, så Bari ble neste stoppested. Igjen fikk Per en bra sesong med det nyopprykkede laget i Serie A. Da det heller ikke nå lyktes å få amatørskapet tilbake, avsluttet Per karrieren i Italia med to sesonger med Messina i Serie B. Deretter måtte Messina gis en kompensasjon for at Per skulle få amatørstatusen tilbake.
Vel tilbake i Horten spilte Per nærmere 100 nye kamper for Ørn, før han satte et endelig punktum med én kamp i 1969, 39 år gammel. Da hadde han spilt i alt 213 kamper for klubbens A-lag, samtidig som han var spillende trener i 1963 og trener i 1969. Men året etter var han faktisk også spillende trener i Falk.
Som en passende avslutning tar vi med hva den beryktede ”Evensa”, frøken Evensen på realskolen sa til Per, da hun for 100. gang hadde hørt han i leksa på mandag. Hun visste naturligvis at han hadde vært ute og spilt fotball, både en og to kamper. ”Du må huske på det, Per, at du kan ikke leve av å spille fotball".
Les Per Bredsens egen beretning - Borreminne 2015