Prest og Hortens første ordfører
Født i Nord-Odal 14. november 1819 som sønn av sogneprest Peter Herman Halling og Nikoline Moe. Han ble student fra Drammens Latinskole i 1839 og teologisk kandidat i 1843. På det tidspunktet var hans far sogneprest til Hof, og unge Halling kom til å ha sin første prestetjeneste i Vestfold. I 1847 ble han utnevnt til personellkapellan i Asker, fikk i 1851 ansvaret for prestetjenesten ved Hovedbaneanlegget og kom så til Horten første gang som skipsprest om bord på fregatten Desideria i 1854. Halling ble også den første garnisonspresten her i 1855, da Horten kirke ble innviet. Hans første kone, Fredrikke Petrine (Thrine) Weyergang, som han giftet seg med i 1844, døde alt i 1860 og ble begravet her på stedet. Han giftet seg igjen to år senere med den 18 år yngre Marie Henrikke Bomhoff fra Larvik. Hun døde på Eiker i 1907.
I tiden like før han kom til Horten, reiste Halling Østlandet og Sørlandet rundt og agiterte for en av sine hjertesaker, nemlig avholdssaken. Halling ble den eier av håndverkergården ved auksjonsskjøte av 6. mars 1856. Halling var en ung mann på 36 år da han kom til Horten, og tre år senere ble han i 1858 det nyopprettede ladesteds første ordfører. Halling fant seg ikke til rette i ordførervervet og allerede året etter (1859) ble han avløst av kaptein C.T.H. Geelmuyden. Blant de saker som ble behandlet i Hallings tid var ordningen av det nye ladesteds kirkelige forhold, gatenavn og anlegging av torv, utarbeidelse av kart og mantall.
Halling ble ikke lenge på Horten. I 1864 ble han utnevnt til sogneprest i Lom, i 1871 til prost i Nord-Gudbrandsdalen og i 1875 til sogneprest i Østre Aker. I sin tid i Lom hadde han en konfirmant, som senere skulle bli verdenskjent - Knut Hamsun. Halling tok avskjed som prest i 1885 og døde 67 år gammel ved Ljan 9. april 1886.
I 1848 grunnla han tidsskriftet For Fattig og Rig, som fremdeles utkommer. Det hadde en eventyrlig utbredelse. Halling var en meget konservativ herre og dro i gang en mengde foretak og foreninger etter mønster av og i skarp konkurranse med Marcus Thrane, som han anså som en meget farlig mann for samfunnsutviklingen. Gjennom arbeiderforeningen Enerhougens Samfund og tidsskriftet Fædrelandets Ven angrep han skånselløst "kommunismens giftige Midgardsorm", som han kalte den gryende arbeiderbevegelse. Han preket uoppholdelig nøysomhetens evangelium og advarte arbeiderne mot kritikk av statsstyret og samfunnsforholdene. Gjennom opplysning og kristelig levesett ville også arbeiderklassen oppnå den timelige velsignelse, mente han. Ironisk nok er det vel heller Thranes ideer som har hatt størst gjennomslagskraft. Allerede som student utfoldet Halling et omfattende forfatterskap av religiøs litteratur. Boken "En liden Postille for Børn" kom således i fem opplag mellom 1846 og 1890. Hans store virketrang førte også til opprettelsen av Spareskillingsbanken, flere låneinnretninger, syke- og begravelseskasser, innkjøpsselskaper og leseværelser og bibliotek, selv om lite eller intet av dette er knyttet til Horten.
Sønnen Sigurd (1866-1938) ble en meget kjent skolemann (Halling skole i Oslo), og han var kronprins Olavs hovedlærer i mange år.
Halling var nyutnevnt garnisjonsprest da den nye garnisjonskirken på Karljohansvern ble innviet i august 1855. Han forrettet den første høymesse i kirken søndagen etter innvielsen.
Halling var en aktiv mann. Han ble den første ordfører da Horten i 1858 ble egen kommune, men sa fra seg oppgaven etter et år, angivelig fordi han ikke trivdes som kommunal toppfigur. Han var aktiv og den drivende kraft for å få istand en høyere skole, den såkalte realskolen. Denne kom igang 12. januar 1857, og Halling var formann i denne skolens forstanderskap inntil han i 1864 ble forflyttet. Han døde i 1884 som sogneprest på Østre Aker. Han har også fått en kort gatestump oppkalt etter seg, Hallingsgate en blindvei fra Jernbanegaten (inn til Johansens bilruter).
Halling kjempet i begynnelsen av femtitallet som motstander til Marcus Thrane og hans Thrane‑bevegelse. Halling hadde et godt forhold til arbeiderne og han ga ut bladet For fattig og rik. Dette fikk et opplag på 30.000, noe som med all tydelighet viser at Halling nådde frem til folket med sine ord og meninger. Etter Thranes fall, sluttet han i bladet til tross for at han fikk statsbidrag for å fortsette sitt arbeide «for folkets opplysning og sedelighet gjennom skrifter». Han valgte å slutte for å gå tilbake til sin prestegjerning, og kom like etter på til Horten som garnisjonsprest.
Av Hallings mange kampsaker var hans motstand mot og ønske om å utrydde, alkoholen. Hans nidkjære og utrettelige bestrebelse for denne sak ga ham stor respekt og fortjente en påskjønnelse, mente mange av hans likesinnede. Mye tyder på at hans kamp til dels lyktes, tilstanden synes å være langt bedre hva misbruk av alkohol gjelder i 1859 enn i årene tidligere. Litt holdningsskapende arbeide ga tydeligvis resultater. Allerede i 1854 står den unge presten Halling frem under et kveldsmøte utendørs på Karljohansvern. En stor folkemengde bestående av bønder og militære var møtt frem for å høre Halling tale avholdssakens sak. Kommandørkaptein Klinck (han som grunnla Marinemuseet) oppfordret dem som var til stede og som ønsket det, å slutte seg sammen i en forening. Han var villig til å føre dem inn i en protokoll og yte bistand til sakens fremme. Det var derfor med stor tilfredshet Halling kunne registrere at det ved den første visitas i garnisjonskirken i 1856, ble fastslått av biskop Arup at edruelighetstilstanden var meget god, og at ingen kunne klage over ukyskhet og brennevinsdrikk.