Når skipsbyggerne tok et nybygg ut på prøvetur var alltid det store spørsmålet; vil de oppnå kontrahert fart? Det var et fast avsnitt i byggekontrakten at skipet ved en gitt last skulle oppnå en avtalt fart. Avsnittet var viktig for begge parter – det var skipsbyggeriets bevis på en vellykket konstruksjon, og en fart som rederiet måtte leve med for å beregne framtidige lasteavtaler.
Nå er det jo slik på sjøen at det er vanskeligere å merke opp en nøyaktig lengde for å måle farten her enn på landjorda. Dagens sjøfolk vil sikkert si at dette ikke er noe problem, det finnes jo både GPS og sattelittnavigasjon. Selvsagt, men i «gamle dager» var det på Hortensmila eksamen ble avholdt. Faste overettmerker på land gav testbanen på sjøen.
Sjøfolkene navigerer som kjent etter sjøkart og fartsangivelsene er ikke i km/t., men i knop.
1 knops fart = 1 nautisk mil/t. = 1852m/t.
Nå var det jo sånn at disse merkene måtte være godt synlig fra sjøen og med muligheter for lange og åpne manøvreringsfarvann i begge ender av løpet. Et stort skip trengte lange avstander for å komme opp i toppfart og stoppe igjen. Farvannet nord for Løvøya var ideelt for formålet.
På utsnittet av sjøkartet for vår del av Oslofjorden ser vi hvor disse merkene er plassert, med 2 stk. på Mellomøya og 2 stk. på Løvøya/Falkensten. Det var høye master med en trekant på toppen og de var sikret med solide wirebarduner - og de står der ennå!
Man kjørte full fart en gitt kurs forbi disse fysiske overettmerkene, oppmålt og nøyaktig avsatt i terrenget med 1852 meters avstand.
Med Marinen som medansvarlig for merkene, var det å gå Hortensmila en anerkjent fartsprøve blandt skipsbyggeriene rundt Oslofjorden.