”Marinens Lægevesen” ble opprettet ved kgl.res. av 10.04.1826, da det ble ansatt ”Søeetatens overlæge” (sivilmilitær), som foruten å være sykehuslege i Fredriksvern, skulle ha overtilsyn med etablissementets og flåtens medisinalvesen. Dette var en meget betydelig stilling i den tids medisinske liv her i landet. Det såkalte ”Combinerede sykehus” som ble bygget i Stavern i 1811 til 1812 og som brant ned i august 1883 var i hele sin tid landets største sykehus.
I takt med oppbyggingen av Marinens nye hovedstasjon på Carljohansvern på Horten fra 1820 skjedde en gradvis overføring av saniteten. Fra 1865 hadde Marinens overlege sete i Horten, hvor han også var sjef for Marinens sykehus, som ble tatt i bruk i 1848.
Inntil 1892 ble legetjenesten for øvrig besørges av et mindre antall fast ansatte sivilmilitære leger (korpsleger, underleger), foruten at det til de enkelte tokter ble engasjert leger utenfor Marinen.
Det foregikk imidlertid fra 1884 en gradvis overgang fra sivilmiltær til rent militær status, og fra 1892 ble det militært organiserte ”Marinens Sanitetskorps” opprettet. Dette omfattet både sanitetsoffiserer (leger), sanitets-underoffiserer og menige. Den tidligere overlegen fikk kommandørkapteins grad og ble som korpssjef underlagt Armeens sanitetsgeneral.
Ved denne organisasjonsordningen ble tilgangen av leger til Marinen sikret ved at vernepliktige medisinske studenter ble utskrevet til tjeneste i Marinen, men utdannelse av sanitetsoffiseraspiranter og underoffiserselever skulle skje sammen med Armeens personell. Ordningen fortsatte frem til 1.10.1909 da Marinens og Armeens sanitet skilte lag. Marinens sanitetskorps sjef ble bemyndiget til å fungere som sjef for marinens sanitetsvesen og med samme rettigheter og plikter som for Marinens øvrige korps- og administrasjonsgrensjefer. Marinen begynte da utdannelse av sine egne sanitetsoffiserer og underoffiserer. Fra 1921 ble også tannlegestuderende utdannet som sanitetsoffiserer i Marinen.
Fartøyenes sanitetsutstyr hørte frem til 1890 til under vedkommende verft. Senere ble dets administrasjon underlagt Saniteten. Fra 1901 sorterte Sanitetsvesenet i likhet med andre administrasjonsgrener direkte under Forsvarsdepartementet. Sjefen for Marinens sanitetskorps fungerte også som sjef for Marinens sanitetsvesen. I 1929 ble Marinens hygienisk - bakteriologiske laboratorium opprettet og i 1923 Marinens tannlegekontor. Ved organiseringen av 1927 ble det tidligere Sanitetskorpset og Sanitetsvesen slått sammen til Marinens sanitet. Det ble oppsatt delvis med sivilmilitært, fast, vernepliktig og delvis sivilt personell. Sjefen fikk tittelen ”Sanitetssjef”.
Under krigen 1940 til 1945 ble det opprettet en felles sanitet, som etter krigen fortsatte som fellesinstitusjonen ”Forsvarets sanitet”. Forsvarsgrenene beholdt imidlertid sine saniteter, og omorganiseringen forgikk uten kompetansestridigheter. Som administrasjonsgren opphørte Marinens sanitet i 1953, da sjefslegen med sin stab ble trukket inn i overkommandoen på lik linje med andre stabssjefer.
Sjefer:
Overlege P. H. Hoffmann, sjef Marinens lægevesen 1826 – 1840
Overlege H. C. Clasen, sjef Marinens lægevesen 1840 – 1864
Overlege C. W. Rønne, sjef Marinens lægevesen 1865 – 1882
Sanitetskommandørkaptein L. J. Lie, sjef Marinens sanitetsvesen 1892 – 1898
Sanitetskommandørkaptein J. M. Normann, sjef Marinens sanitetsvesen 1898 – 1916
Saniteskommandørkaptein C. L. Manthey, sjef Marinens sanitetsvesen, sanitetssjef 1916 – 1930
Sanitetskaptein K. Vollaug, midlertidig sanitetssjef 1930 – 1933
Sanitetskommandørkaptein K. Vollaug, sanitetssjef 1933 – 1937
Sanitetskommandørkaptein H. Engelsen, sanitetssjef 1937 – 1946