I 1857 ble Tønsberg Sjømannsforening stiftet. Det var ikke en forening for vanlige sjøfolk, men for distriktets skippere. Tønsberg hadde en flåte på hele 400 treseilskip med en tonnasje på 90 000 netto registertonn. En viktig sak for foreningen var å få etablert en utdanning for sjøfolk, framfor alt gode navigatører. Bakgrunnen var blant annet at Norge hadde fått en navigasjonslov i 1893 som krevde at styrmenn skulle ha utdanning. Tønsberg Sjømannsskole så dagens lys allerede to år etter. Lærerkreftene ble rekruttert blant skippere i byen og særlig marineoffiserer. Skolen som ble etablert i Kjøpmann Holths gård i Kammergaten, disponerte tre klasserom. Utgiftene ble etter avtale fordelt med en tredjedel til staten, en tredjedel til kommunen og en tredjedel til elevene. Det var styrmenn som ble utdannet de første årene, men i 1863 ble det etablert et skipperkurs på 2,5 måned. Elevene kom til skolen når seilskipene utover høsten kom hjem til byen og ble lagt i vinteropplag.
1850 - 1880 var en gullalder i norsk skipsfart. Flåten av seilskip ble femdoblet, men det kom også en vilje til å ha dampskip. I Horten ble det etablert marineverksted. Dette førte til behov for mekanikere, og Horten Tekniske skole ble etablert. Den norske seilskipsflåten nådde toppen i 1891 med 1.386.117 brutto registertonn. I 1895 var dampskipsflåten på 415.000 brt. I 1884 hadde Tønsberg 307 tre-seilskip, kun en dampbåt. Men allerede i 1890 var Tønsberg på tredjeplass i antall dampskip i Norge.
I 1881 bestemte kommunen at Sjømannsskolen skulle få overta de gamle lokalene etter kommunens sykehus på Haugar. I 1891 kom det en ny navigasjonslov som lovfestet at styrmannselevene måtte ha fylt 17 år når han ble framstilt til eksamen, samt at han måtte ha minst 6 måneders fartstid. I 1907 kom enda en ny navigasjonslov som gjorde skipperskolen obligatorisk. I 1909 ble utdanningen helårlig.
Da første verdenskrig startet, hadde overgangen til damp skjedd. I 1914 bestod den norske handelsflåte av 1.618 propelldampere på 1.885 bruttotonn, 552 seilskip (nå også mange jernseilere) på 565.356 bruttotonn og 4 motorskip på til sammen 799 brutto tonn.
Behovet for maskinister økte stert. Motorskipet (dielselmotor) som ved krigsutbruddet så vidt var introdusert i den norske handelsflåte, skulle bli et stadig viktigere element i vår handelsflåte som ble gjenoppbygd etter første verdenskrig. Motorskipene trengte en ny type maskinister. I juni 1918 vedtok bystyret i Tønsberg bygging av en ny tidsmessig skole på Haugar som skulle huse en ny maskinistutdanning og radiolinje. Vi fikk da to likeverdige linjer - dekk og maskin. Det nye bygget stod ferdig i 1921.
I 1922 foreslo Sjømannsfoeningen at det skulle startes en egen utdanning for radiotelegrafister. Radiokommunikasjon var tidligere en del av styrmannsutdanningen. Men fra 1924 ble det en egen linje på Sjømannsskolen som også åpnet for kvinner. Tønsberg Sjømannsskole og Tønsberg Maskinistskole var to separate skoler, men under samme tak. I 1939 foreslo undervisningsdepartementet at de to skolene skulle få en felles sekeretær, men det ble forkastet av begge skolene som "totalt urealistisk".
Etterkrigstida skapte behov for nye utdanninger som skipselektrikere og frysemaskinister etter som mange skip fikk fryse og kjølerom. I tillegg ble nye teknologier som gyro, radar og ekkolodd en del av dekksutdanningen. Det var et veldig behov for utdanning av maskinister, og elevtallet økte. Det ble etter hvert plassmangel på Haugar. I 1964 overtok fylkeskommunen driften av videregående skoler - inkludert sjømannsskolen og maskinistskolen. I 1969 startet Tønsberg Maskinistskole i nye, egne lokaler på Korten i Tønsberg.
På 1960-70 tallet kom det en rekke utdanningsreformer for høyere utdanning. Distriktshøgskolene ble etablert med høyere utdanning utenfor universitetene, samt en rekke høgskoler. Det ble også en voksende erkjennelse om at den maritime offiserutdanningen måtte strekke seg utover videregående skole. Lærerkreftene på Tønsberg Sjømannsskole tok opp kampen for å bli maritim høgskole. Den ble etalbert i 1979, og i 1982 ble all maritim høgskoleutdanning samlet på Haugar, altså både dekk og maskin. I 1988 ble Tønsberg Maritime Høgskole overført fra fylkeskommunen til staten.
De nye regionale høgskolene skulle beholde en viss selvstendighet, men virksomheten skulle samordnes av nye Regionale Høgskolestyrer. Mange av Høgskolene var små. Det gjaldt ikke minst de maritime høgskolene som det var hele 8 av, selv om elevgrunnlaget nasjonalt tilsa at det burde være færre. Norges Rederforbund pekte på at det var naturlig å samarbeide med ingeniørhøgskolene. Et slikt arbeid startet også i Vestfold, der det var behov for nye lokaler for både ingeniørutdanningen i Horten og sjømannsutdanningen i Tønsberg.
Borre kommune som i 1988 ble slått sammen med Horten, hadde fristet med tomt til ny Høgskkole på Bakkenteigen samtidig som de ønsket å bygge et kulturhus. Fylkeskkommunen ivret for dette og tilbød å forskutytere byggeutgiftene. I 1991 flyttet begge høgskolene sammen på Bakkenteigen og Høg skolesenteret i Vestfold ble etablert. 3 år etter ble Høgskolesenteret slått sammen med Eik lærerhøgskole og Sykepleierhøgskolen i Tønsberg til Høgskolen i Vestfold - som en del av den omfattende nasjonale høgskolereformen. Etter hvert ble også de to høgskolene samlokaliserte med ingeniør- og maritim utdanning på Bakkenteigen. Seinere fusjonerte Høgskolen i Vestold med Høgskolen i Buskerud under navnet Høgskolen i Sørøst Norge. I 2018 fikk høgskolen universitetsstatus. Den maritime utdanningen fortsetter på Campus Bakkenteigen nå som del del av Fakultetet for teknologi, naturvitenskap og maritime fag. Man kan ta bachelor i nautikk (og bli skipsfører), marinteknisk drift (Norges eneste masikinoffiser-bachelor) og skipsfart og logistikk, samt master i maritim ledelse.
Kilder: Sjømannsutdanningen i Tønsberg gjennom 125 år. Jubileumsskrift 1859 - 1984 og Thon, Trygve: Tønsberg navigasjonsskole 1859 - 1959.